GrinderX9 Anmelder spill

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #1
Tenkte å lage en liten tråd, hvor jeg anmelder spill. Kanskje til interesse for noen, muligens mest til glede for meg selv, da jeg liker å tenke litt gjennom hva jeg faktisk har vært gjennom.
En anmeldelse er aldri helt objektiv, men objektivitet er likevel ett mål i seg selv.
Jeg har funnet meg en mal som funker for meg, men som muligens trenger litt finpuss.

Grafikk, Lyd, gameplay, Teknisk, verden/historie og Lore/ samt min personlige mening
Alle spill blir bedømt ut fra moderne standard, selv om jeg elsker retro spill, vill gamle spill om jeg anmelder noen, bli bedømt som om de kom ut i dag. Hvorfor? Fordi nostalgi tilslører og en ny spiller vill ikke ha med seg den nostalgiske bagasjen.

Mad Max (2015) Utvikler Avalanche Studios.
Spillet er spilt både på pc og ps4

Mad Max foregår i samme univers som mad max filmene. Spillet har svak kobling mot den nyeste filmen Mad Max fury road. Spillet er ett tredje persons action spill i en åpen verden med noen rolle spill elementer når det kommer til utvikling av egenskaper på max og bilen han kjører.

Grafikk
Grafikken i Mad Max er litt todelt. Karakteren du styrer og mennesker du møter er ikke av ypperste kvalitet på teksturer og detaljer, ser ut som noe fra forrige konsoll generasjon, men ikke direkte stygt. Mens områdene og selve verdenen i spillet er meget pent. Selv om alt foregår i en postapocalyptisk verden, hvor alt er sand og ørker, er det likevel en god variasjon i områdene. Spesielt bra er en del av lys effektene, og flamme effektene i spillet. Der er også en dag og natt syklus, og stor variasjon av vær effekter som ser meget bra ut.
Grafikk: 4 av 5

Lyd
Lydeffektene i spillet er svært gode. Fra motor brølet på bilen, lyden av kamp, slag, skudd, vær og vind, alt dette sitter bra. Stemmeskuespillet på den annen side er litt midt på tre. Musikken er lite tilstedeværende og underbygger følelsen av den ødelagte verdenen man befinner seg i. Noe som fungerer greit, men på den annen side har musikk alltid vært en stor del av mad max filmene, så kunne ønske at musikken i spillet også hadde vært mer tilstedeværende.
Lyd: 3 av 5

Gameplay
I spillet kjører man bil og man går til fots, kamp handlinger foregår både med bil og til bens. Kjørefølelsen er god og man har god kontroll over bilen. Til fots foregår kamper på litt samme måte som i de nye batman spillene. Kontrollene er gode og responssive . Man gjør oppdrag for forskjellige mennesker man møter. Man finner og får i belønning Scrap, som brukes til å oppgradere bilen og max sin utrustning og egenskaper. Dette føles veldig tilfredsstillende og utvalget egenskaper og utstyr til bilen er mange. Bilen kan utstyres med bedre armor, offensive våpen, bedre dekk og lignende. Jo mer utstyr og armor man putter på bilen, jo tyngre og tregere blir den og det påvirker bilens evne til å styre. Med andre ord må man prioritere og man kan skreddersy bilen slik man ønsker.
Gameplay: 5 av 5


Teknisk
Jeg opplevde ingen bugs under min gjennomspilling. Grafikken i spillet er også svært pen, med unntagen av karakterer som har noe lavt detalj nivå. Vær effekter er imponerende og spillet har en ganske bra fysikk motor men ikke noe revolusjonerende. Det er ingen lastetider mellom områder, bare når man går inn i områdenes hoved baser. På ps4 er bilde flyten svært god og holder 60 fps, grafikk kvaliteten er også tilsvarende very high på pc. På pc fant jeg ingen tekniske problemer og man får enda bedre flyt enn på pc 4. Men med max fps på 60, så forskjellen er faktisk svært liten.
Teknisk: 4,5 av 5

Verden/Historie og Lore.
Verdenen er stor og det tar ganske lang tid å kjøre fra en side til den andre, selv i en bil.
Det er ingen laste tid mellom områdene. Selv om det bare er ørken, er områdene varierte å det er spennende og utforske områder. Historien på den annen side er ingen ting å skrive hjem om. I løpet av de 50+ timene det tok meg å gjennomføre spillet, var det kanskje en time med verdt av hovedhistorie, med så og si 0 sidehistorier. Det meste av spillet går ut på å renske opp områder for fiender.
Loren eller verdenens historie om man vill er ganske omfattende. Man får mye info man kan lese om alt fra fiender, fraksjoner, områder og utstyr. Men selv om det er mye info, er den ganske generisk og intetsigende og uinteressant.
Verden/historie og Lore: 2.5 av 5

Min personlige mening.
Spillet ser veldig bra ut. Gameplayet er gøy, utfordrende og givende. Person og utstyrs utviklingen er gøy og bra. Mens historien i spillet og oppdrag gir veldig lite. Hvor mye man setter pris på spillet, er hvor gøy man synes det er å kjøre rundt og kjøre kamp i bil og til fots. Noe jeg syntes var overraskende gøy. Timene føy fort unna, men det ble likevel utfordrende og holde interessen oppe mot slutten, da man gjør det samme gjennom hele spillet.
Personlig mening: 4 av 5

Totalt: 23 av 30 = 76%
 
Sist redigert:

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #3
Metro 2033. Utvikler 4H Games, utgiver THQ.

I 2010 kom ett spill, som i mine øyne er ett av de beste FPS noen gang laget. Store ord, jeg vet. Men det er nå min mening.
Spillet er basert på en bok av samme navn. Protagonisten er Artyom, som har vokst opp i Moskvas t-bane system. Metroen under Moskva fungerte også som tilfluktssted i tilfelle krig. Da atomkrigen var ett faktum klarte noen få tusen å komme seg i sikkerhet før atombombene slo ned. Artyom var en nyfødt baby på dette tidspunktet. Da spillet finner sted er Aryom en voksen mann.
Som hør og bør i et postapocalytisk spill er det fult av mutanter og andre beist. Men metroen er en overaskende troverdig setting. De få overlevende som fortsatt lever der, har gjort tbane stasjonen til små levende landsbyer. Men dette er en utrolig deprimerende verden, blottet for håp og fremtidsutsikter. I noen få seksjoner av spillet besøker man overflaten, ruinene av en gang så stor og stolt by. Første gang man kommer seg ut av den klaustrofobiske undergrunnen trekker man ett lettelsens sukk. Men man oppdager fort at overflaten er vell så klaustrofobisk og farlig som undergrunnen. Luften er radioaktiv og så giftig at man til enhver tid må bruke gassmaske. Går man tom for luftfiltre dør man på sekunder. For ikke å glemme at muterte beist er overalt.
Spillets atmosfære er til å ta og føle på. I undergrunnen hører man folk med lave stemmer fortelle spøkelseshistorier om en verden barna aldri har sett. Med sol og glede, men de som forteller er tomme for håp og full av bitter frustrasjon.

Grafikk: Selv 6 år senere, er original versjonen av 2033 et svært vakkert spill. Det finnes også en nyversjon av spillet, men noe forbedret grafikk. Men den nye grafikken fjernet også elementer som gjorde originalens grafikk så virkningsfull. Som enkelte røyk og tåkeeffekter. Jeg mener original versjonen er den mest stemningsfulle. Metroen virker så levende og er full av detaljer. Animasjonene i spillet er også svært gode. Men f.eks ansikter mangler det lille ekstra i forhold til helt nye spill.
Grafikk 4/5

Lyd: Spillet har svært god lyd. Lyden av våpen er kraftige, lydeffektene ellers er også svært gode. Når man går med gassmaske forandret lydbilde seg totalt å gir ett realistisk dempet inntrykk. Artyoms desperate pust i det luftfilteret går tomt, eller mutantenes skremmende brøl i mørket. Musikken er også dempet men svært virkningsfull når den brukes. Det eneste negative er stemmeskuespillet, som er overdrevent og ikke spesielt bra. Man kan også velge original Russiske stemmer, men da mister får man ikke tekstet samtalene som befolkningen snakker seg imellom og man går glipp av masse spennende bakgrunns informasjon.
Lyd: 4/5

Gameplay.
På mange måter er Metro 2033 ett survival Horror spill. Man har alltid lite resurser og må lete nøye gjennom omgivelsene for å finne det man trenger for å overleve. Det er også ett element av stelth, som fungerer helt greit, om ikke eksepsjonelt. Våpenfølelsen er i mine øyne svært god. Men det skal sies at mange i sin tid mente våpenfølelsen ikke var så god. Dette på grunn av manglende "følese" av at kulene treffer fienden. Eksempel, om man skyter en fiende og den ikke dør på første skudd, så er det ingen animasjon eller annen info som tilsier at man faktisk treffer. Dette gjorde at man i oppfølgeren la til en svært urealistisk og irriterende "hitmarker" ala call of duty. Noe jeg mener var helt unødvendig, de fleste fiendene dør på ett eller to skudd uansett.
Gameplay: 5/5

Teknisk.
Spillet var svært pent når det kom, å man trengte en rimelig kraftig maskin for å kjøre det. I dag ser det fremdeles veldig pent ut, men mangler det lille ekstra nye spill har. Spillet har en helt grei fysikk motor og ragdoll effekt. Jeg har selv opplevd bare en bug på mine tre gjennomspillinger. Animasjonene i spillet er også svært gode. Spillet har ingen ødeleggelser av omgivelser som en del nye spill har.
Teknisk: 3.5/5

World/History/Lore
Spillets historie er mørk, spennende og internsang. Det forteller kanskje ikke en helt episk historie, men det er en historie om en manns reise gjennom metroen. Og spillet forteller på en måte metroens historie mer enn noe annet. Verdenen man reiser gjennom er mørk, trist og dyster. Men gjengitt på en utsøkt måte. Man skulle tro omgivelsene ble kjedelige når man det meste av tiden befinner seg i metroen. Men omgivelsene man besøker er likevel varierte og spennende og reise gjennom. Ett par sjeldene besøk på overflaten gir også det avbruddet man trenger fra den mørke undergrunnen. Verdenen er fylt til randen av historie. Gjennom Ruinene av den gamle verdenen og gjennom bruddstykker av historie man hører npc'er fortelle til deg eller som de forteller til hverandre.
World/history/Lore: 5/5

personlig mening.
I mine øyne er Metro 2033 som jeg sa innledningsvis ett av de beste FPS spil jeg noen gang har spilt. For meg var mine reiser gjennom metroen en opplevelse som overgikk spill som Half-life 2 og andre store spill. Så sterk var opplevelsen at jeg har spilt gjennom spillet 3 eller 4 ganger. Noe jeg ikke har gjort med noe annet spill. Jeg har spilt Orginalen på pc og xbox 360 og Redux versjonen på ps4. Alle versjonen av spillet er solide og gode, inkludert 360 versjonen. Man kan i dag kjøpe Redux verjonen av metro 2033 og 2034 for en billig penge både til pc og ps4 (muligen xboxone også?).
Spillet er ikke universalt elsket. Noen likte ikke skytefølelsen, andre likte ikke settingen. Noen har klaget på AI. Men jeg tør likevel anbefale spillet på det sterkeste. Om noen skulle føle seg fristet, ta en titt på noen youtube videoer for å få en følelse av spillet.
Min personlige mening: 5/5

Total: 26.5/30 = 88%
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#4
Har du testet The Division? Akkurat fått tak i det på tilbud, så jeg har brukt rundt par og 20 timer siden fredag på det.

Begge Metro spillene har dessverre blitt kastet ned i backloggen. Men godt du liker det.
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #5
Har du testet The Division? Akkurat fått tak i det på tilbud, så jeg har brukt rundt par og 20 timer siden fredag på det.

Begge Metro spillene har dessverre blitt kastet ned i backloggen. Men godt du liker det.
Ikke prøvd det. Sett litt videoer av det, men før litt følelse av "bullet sponge" når jeg ser på det. Det er litt turn off for meg. Men kom gjerne med flere tilbakemeldinger når du har spilt det mer :)

Kom gjerne med tilbakemeldinger på anmeldelsene mine også. Tar gjerne imot kritikk for å gjøre de bedre :)
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#6
Det skal jeg gjøre, meget positiv til The Division enn så lenge. Er en del spill som skulle fått OT tråder, så vi kunne snakket om de.
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #7
Witcher 3 (med heart of stone og blood and wine)

RPG, kanskje min favoritt sjanger. Jeg har i min tid spilt gjennom mange. Fallout, Baldurs Gate, Gothic, Morrowind, Mass Effect osv osv osv. Jeg spilte også Witcher 1 når det var nytt. Ga etter en stund opp. Spilte witcher 2 når det var nytt, ga etterhvert opp. Da informasjon om Witcher 3 begynte å komme, startet jeg på witcher 1 igjen. Fullførte det, likte det godt, selv om det nok ikke får noen legendestatus i min bok. Rakk ikke å starte på witcher 2 igjen før W3 kom.

Lite vits å bruke for mye tid på å beskrive Witcher 3, da jeg tror de fleste som har vært interessert i spillet, enten har spilt det selv eller i det minste lest andre reviews. Det er ganske tradisjonelt rolle spill, satt i ett "fantasy" univers. Hvor kanskje det største avvikende elementet er at det er en verden hvor Vitenskap av en eller annen grunn har kommet svært langt, slik at kjemi og viten om DNA, molekyler og slikt er kjent, men uten at den generelle teknologien har kommet lenger enn den klassiske middelalder settingen.

Jeg har spilt på ps4 men også noe på pc.

Grafikk: Grafikken i Witcher 3 er eksepsjonelt bra, helt i topp klasse av hva man kan forvente av ett spill. Både på ett teknisk nivå men også på et kunstnerisk. Verdenen ser så utrolig levende og detaljert ut. Her har det bodd mennesker i hundrevis av år. Nye og gamle bygninger, ruiner, den store byen som har stått der og blitt bygget på i årevis. Vindblåste utposter og Storslagne borger, fyrtårn, under vanns ruiner, små landsbyer og trivelige vertshus. Alt laget med et utrolig øye for detaljer.
På ps4 er grafikken svært bra, men selv på Medium innstillinger er grafikken på pc penere. Så spill det på pc om mulig.
Grafikk: 5/5

Lyd: Witcher 3 har utrolig bra stemmeskuespill. Skuespilleren bak Geralt (hovedpersonen) gjentar rollen sin for tredje gang. Hans monotone, blottet for følelser stemme her herlig. Alle andre store og små roller gjør en svært god innsats. Musikken i spillet er også svært god, variert og alltid passende. Spillet kom med lyd sporet på cd, og er faktisk bra nok til at jeg har hørt på den noen ganger når jeg har vært ute å kjørt bil. Ellers er lydeffektene akkurat slik de skal være. Knirking når man går over gulvet, vinden som suser i trærne, skrik av smerte i kamp, hunder som bjeffer og monstre som knurrer. Ikke noe å utsette på dette, det høres ut som det skal.
Lyd: 5/5

Gameplay: Man velger ikke karakter i Witcher 3, man er Geralt og ferdig med det. Men man har en del valgfrihet på hvordan ferdigheter man ønsker å utvikle. Spillet drukner i quests, men alle er utrolig velskrevne å verdt å spille gjennom. Fra små eventyr til utrolig lange historier som strekker seg gjennom store deler av spillet. I dialog har man ofte flere valg og man kan svare "feil" som kan få fatale konsekvenser, med en gang, litt senere eller så langt ut i spillet at man umulig kunne forutsett det. Dette er ett spill hvor valg har virkelige konsekvenser, bedre enn nesten alle andre rolle spill laget.
Mange oppdrag har elementer av "detektiv" arbeid, som ikke nødvendigvis trenger å inneholde noen form for kamp. Selv om kamp som regel dukker opp i en eller annen form. Det virker som folks mening om kampsystemet i spillet spriker veldig. Min mening er at det er et kompetent system som byr på utfordringer gjennom hele spillet. Men det er verken genialt eller skiller seg veldig ut, det funker bare rett og slett.
Mitt største aber med Gameplayet, ser karakter oppbyggingen. Den er rett og slett kjedelig og den svakeste i witcher serien.
Gameplay 4/5

Teknisk: Teknisk er spillet ett underverk. Hvordan kan ett så utrolig kompleks spill fungere så bra? Hvordan får de denne verdenen til å fungere uten at spillet knekker sammen av bugs? Noen bugs var det da spillet kom. Men de verste ble rettet opp med patcher svært raskt, og utviklerne har kommet med regelmessige patcher. Så om man plukker opp spillet i dag er det et svært vel polert produkt man starter opp. Grafikken er virkelig nydelig og verdenen, selv om den er delt opp i noen områder er helt utrolig stor! En ting jeg har notert meg, som ingen andre har nevnt som jeg har fått med meg, er hvordan spillet lurer det litt. I inngame film sekvensene, så hender det ofte karakterer gjør ting "off camera" om det er å ta opp ett glass, skrive noe på ett ark, knyte på seg ett kjede osv, så skjer dette nesten alltid utenfor kameraets synsfelt. Her har utviklerne spart seg for mye arbeid på en lur måte, synes det er rart at jeg ikke har sett en eneste review som never dette.
Men uansett, det tekniske imponerer på alle måter.
Teknisk: 5/5.

World/History/Lore
Verdenen er Gigantisk, virkelig gigantisk. Med tilleggspakkene nærmer verdenen seg nesten dobbelt så stor som GTA5. Bare at man ikke har biler og fly til å komme seg fort frem, nei man går, løper, rir og seiler. Så den virker mye større da man bruker lengre tid enn gta for å komme seg fra a til b. Verdenen er også svært varriert. Fra Krigsherjede områder, små slitne landsbyer, to enorme byer, borger, fiskelandsbyer og bebygde og ubebygde øyer, vingårder osv. Så ikke bare er verdenen gigantisk, den er også svært variert og hvert område er enestående og unikt. Loren i spillet er også SVÆRT detaljert. Ikke bare bygger den på 2 tidligere spill, men også en serie med bøker. Alle steder, monstre, mennesker har en unik historie, som man også kan lese i spillets leksikon ettersom den blir avslørt for deg. Men ikke bare verdenens Lore/historie er svært detaljert. Men hver eneste quest i spillet er godt skrevet. Ingen copy/paste hent ditt og datt. Alle quest er små og store historier, men alle velskrevne. Spillets seriøse tone tatt i betraktning, er det utrolig mye humor i spillet også. Tror jeg har ledd mer i Witcher 3 enn noe annet spill, nettopp spillets seriøse tone gjør humoren så virkningsfull, og spillets enorme størrelse gjør at man kan spre humor tynt utover slik at det ikke blir for dumt og tett.
World/History/Lore: 5/5

Personlig:
Jeg brukte 230 timer på min første gjennomspilling av witcher 3 med alle tilleggspakkene. Jeg starter i fjor når spillet var nytt, jeg rakk så vidt å spille gjennom hovedspillet før første tilleggspakke så andre. Så jeg har spilt witcher 3 kontinuerlig i nesten ett år. Dette er ett singel player spill som nesten mangler sin likemann når det kommer til innhold. Jeg har kun en negativ ting med hele spillet, å det er den litt kjedelige karakter byggingen, noe som forsåvidt er ett ganske viktig element når det kommer til RPG. Men alle andre elementer klaffer 100% for meg. Dette er det viktigste WRPG (østeuropeisk ERPG?) laget på...på, utrolig lenge. Og er en moderne klassiker som med tiden vil stå støtt sammen med klassikere som Baldurs gate, Fallout og Morrowind i tiårene som kommer.
Personlig: 5/5

Total: 29/30 = 97%
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#8
@GrinderX9 Kjenner meg igjen mye av det du sier her om Witcher 3, likevel har jeg nå startet det spillet 2-3-4 ganger og aldri kommet i mål. Det blir rett og slett for massivt og for langt.

Og til tider, kan kontrollen på combat være noe knot. Har klokket inn rundt 100+ timer på dette spillet, og brent meg hver gang på at jeg prøver å dra over for mye på for kort tid. Jeg har til dels spill OCD, og må dermed fullføre alle side quest før jeg fortsetter på main quest. Dermed går jeg i samme fellen hver gang og er utbrent på spillet lenge før jeg trenger å være det.

Vet ikke hvordan din hver dag ellers er, men å putte inn 4-5 timer hver dag har jeg ingen mulighet til. Så etter mitt endeløse forsøk på dette spillet, gikk jeg gjennom alle Gears of War spillene i stedet. :p
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #9
@GrinderX9 Kjenner meg igjen mye av det du sier her om Witcher 3, likevel har jeg nå startet det spillet 2-3-4 ganger og aldri kommet i mål. Det blir rett og slett for massivt og for langt.

Og til tider, kan kontrollen på combat være noe knot. Har klokket inn rundt 100+ timer på dette spillet, og brent meg hver gang på at jeg prøver å dra over for mye på for kort tid. Jeg har til dels spill OCD, og må dermed fullføre alle side quest før jeg fortsetter på main quest. Dermed går jeg i samme fellen hver gang og er utbrent på spillet lenge før jeg trenger å være det.

Vet ikke hvordan din hver dag ellers er, men å putte inn 4-5 timer hver dag har jeg ingen mulighet til. Så etter mitt endeløse forsøk på dette spillet, gikk jeg gjennom alle Gears of War spillene i stedet. :p

Forstår det du sier der. Selv har jeg ingen hver dag som gjør det mulig å klokke inn 4-5 timer om dagen. Men jeg jobber turnus, så en til to dager i uka får jeg en formiddag for meg selv :) . Jeg brukte faktisk ett år på å fullføre witcher 3 med expansions. Det var UTEN å ta noen spesielt lange pauser. Spilte i denne perioden nesten eksklusivt w3 på min ps4. Regnet fort på det nå, det blir ca en halvtime om dagen, eller 3,5 timer i uka. Noen uker spilte jeg MYE mer, andre uker kanskje ingen ting. Men når jeg hadde tid slang jeg meg ned på sofaen for ett eventyr eller to med Geralt :) . Jeg gikk aldri lei, men tok avbrekk på noen uker etter hovedspillet før jeg startet på expansions'ene. Ble nesten litt som å se en tv serie. Noen ganger har man bare tid til å se en episode, andre ganger kjører man en sesong på en dag :)

Når det kommer til kamp, som mange synes kan bli litt kaotisk, er mitt råd. Ikke bruk knappen som låser deg til en fiende. Jeg brukte den en gang i tutorialen og aldri igjen. Synes det fungerer mye bedre å bare bruke styrespaken i den retningen jeg vil angripe. Noen ganger angriper man feil, men oftere enn ikke angriper man riktig. Det gjorde at jeg syntes kampene var mindre kaotiske og ikke så "tilfeldige".

Jeg fullførte spillet med å ha gjort alle side quests og alle witcher contracts så har litt OCD jeg også, men jeg blåste i de fleste (?) stedene, klate å få meg selv til å forstå jeg aldri hadde blitt ferdig om jeg hadde gått inn for de :p
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#10
Forstår det du sier der. Selv har jeg ingen hver dag som gjør det mulig å klokke inn 4-5 timer om dagen. Men jeg jobber turnus, så en til to dager i uka får jeg en formiddag for meg selv :) . Jeg brukte faktisk ett år på å fullføre witcher 3 med expansions. Det var UTEN å ta noen spesielt lange pauser. Spilte i denne perioden nesten eksklusivt w3 på min ps4. Regnet fort på det nå, det blir ca en halvtime om dagen, eller 3,5 timer i uka. Noen uker spilte jeg MYE mer, andre uker kanskje ingen ting. Men når jeg hadde tid slang jeg meg ned på sofaen for ett eventyr eller to med Geralt :) . Jeg gikk aldri lei, men tok avbrekk på noen uker etter hovedspillet før jeg startet på expansions'ene. Ble nesten litt som å se en tv serie. Noen ganger har man bare tid til å se en episode, andre ganger kjører man en sesong på en dag :)

Når det kommer til kamp, som mange synes kan bli litt kaotisk, er mitt råd. Ikke bruk knappen som låser deg til en fiende. Jeg brukte den en gang i tutorialen og aldri igjen. Synes det fungerer mye bedre å bare bruke styrespaken i den retningen jeg vil angripe. Noen ganger angriper man feil, men oftere enn ikke angriper man riktig. Det gjorde at jeg syntes kampene var mindre kaotiske og ikke så "tilfeldige".

Jeg fullførte spillet med å ha gjort alle side quests og alle witcher contracts så har litt OCD jeg også, men jeg blåste i de fleste (?) stedene, klate å få meg selv til å forstå jeg aldri hadde blitt ferdig om jeg hadde gått inn for de :p
Synes det er massivt imponerende å klare det gjennom et helt år. Hat i mange år gått i spill/prøv flest mulige spill på kortest tid, og brant meg ut på mange av de. Så jeg har nå beveget meg til noe så kjedelig som at jeg må fullføre et spill om gangen. På grunn av tid og for at jeg skal få med historien, siden det er det viktigste for meg i spill.

I løpet av et år hadde jeg fått helt tuppa av alle de spillene som blir gitt ut i mellom tiden. Så mitt perfekte spill er ca 15-30 timer langt, god historie, fornuftige kontrollere og grei nok grafikk. Hvert fall på konsoll spill.
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #11
Medieval: Total War.
Utgitt 2002
Utvikler: Creative Assembly


Total war er en serie strategi spill, Medieval var spill nummer 2 i serien. Jeg spilte det første spillet; Shogun total war når det kom i 2000, men det var først med Medieval at virkelig ble glad i serien. Alle total war spillene er delt inn i to deler, en rundebasert hvor man flytter tropper rundt, bygger og utfører diplomati. Så har man "real time" delen, hvor man utfører slag.
Spillet som navnet sier, tar for seg middelalderen og man kan velge mellom en rekke nasjoner.

Grafikk:
Spillet er delt inn i to deler, den rundebaserte hvor man styrer tropper, generaler, diplomater, familiemedlemmer og agenter rundt på verdenskartet. I denne delen av spillet er grafikken helt grei selv i dag. Man kan skru opp oppløsningen nok til at man fint ser hva man driver med. Det hele minner veldig om Risk eller noe lignende brett spill. Mens sanntids aspektet av spillet hvor man utfører slag, ser i dag håpløst foreldet ut. Oppløsningen er lav, landskapet er i 3d mens troppene er små 2D menn som beveger seg i ett 3D landskap. Det er kornete, grøtete og ikke spesielt pent. Men funksjonbelt nok. Det som redder grafikk karakteren litt, er "brettspill" delen av spillet, som ser helt greit ut.
Grafikk: 2/5

Lyd:

Musikken i spillet er helt grei, men utvalget av musikk er snevert. Lydene i kamp er egentlig utrolig skuffende. Det høres rett og slett litt amatør aktig ut. Soldatenes skrik og skrål under kamp høres ikke spesielt bra ut. Men heste tramp og lyden av hundrevis av soldater som marsjer høres helt greit ut.
Lyd: 2/5

Gameplay:

Gameplayet i total war serien har egentlig vært ganske likt fra det første til det siste spillet i serien. Men de to første spillene hadde altså mer preg av "brettspill" følelsen utenfor kamp delen. Dette gjorde det lettere for AI og styre utenfor kamp, det fungerte rett og slett bedre enn hva det gjør i nyere spill i serien. Man styrer sitt land og sin familie. Kongefamilien er viktig. Dør han overtar en sønn eller bror. Om kongen ikke har noen brødre eller sønner når han dør, er han game over. Prinsene fungerer som generaler og kan brukes i strid. Men vanlige enheter kan også fungere som generaler. Total war har aldri vært noe Civilization. Det er simpelt, men det fungerer. Man bestemmer hvilken bygninger man bygger i provinsene, hvor mye skatt de skal betale, som igjen påvirker provinsens lojalitet og muligheten for opprør. Man utnevner en general som guvernør til hver provins. Generalene har forskjellige egenskaper de får i løpet av spillet, som igjen påvirker soldaters strids dyktighet og provinser lojalitet og hva de tjerner av penger. Diplomati er i dette spillet svært simpelt. Nøyralitet, aliert eller krig. Diplomater brukes til dette, da det ikke er egen diplomati skjerm hvor dette kan gjøres direkte. Prineser kan også brukes til å inngå allianser, da giftes de bort til andre lands konger eller prinser. Om ett slikt giftemål blir gjort har man mulighet til å "arve" landområder fra andre nasjoner om kongen deres skulle dø uten direkte arvinger.

I sanntids kampene, bygger man ikke baser, men har til rådighet de enhetene man har sendt ut i strid, eller som er til stede i provinser som blir angrepet. Man har mulighet til å kontrollere ca 2000 tropper i ett slag. Har man flere enheter som ikke får "plass" i slaget, brukes disse som forsterkninger ettersom enheter blir utslettet. Moral har svært stort utslag for kampene. Mister man mange soldater senkes moralen og troppene dine kan finne på å rømme fra slaget. Mister man generalen har dette enorm stor påvirkning på moralen.

Som helhet har Medieval mange likhetstrekk med senere spill i serien. "brettspill" delen er det som skiller seg mest ut fra nyere spill, mens kamp delen er på mange måter svært lik. Spiller byr på stor variasjon og stor gjennspillbarhet. Men i sin enkelhet i "brettspill" delen, samt at det er litt uoversiktlig og vanskelig å holde kontrollen når imperiet ditt blir stort. trekker litt ned.
Gameplay:
4/5

Teknisk:

Spillet var imponerende når det kom, god grafikk og imponerende antall soldater på skjermen samtidig. I dag er grafikken svært ut datert. Og til tross for for hvor mye bedre dagens pcer er, er det overraskende lang loading tid når man bytter modus mellom "brettspill" og sanntidskamper. Men til tross for alderen funger steam versjonen av spillet helt problemfritt i windows 10. Ingen kræsj og ingen bugs i spillet jeg har tenkt over.
Teknisk: 2/5

World/history/Lore

Spillet har svært mange kart man kjemper på når soldatene braker sammen. Og variasjonen i landskapene er store. Fra flate europeiske marker til fjell, elver, ørken og golde landskap. Landskapene passer bra til de delene av verden man kriger i.
Verdenskartet er enkelt og ser absolutt mer ut som "kart" enn en levende verden sett høyt ovenfra. Når man velger en av tre tidsepoker (tidlig, midten og sen middelalder) er det mye tekst man kan lese om tidperiodene. Når man velger nasjon er det igjen en del man kan lese om nasjonen. Inne i selve spillet er det lite eller ingen info om man lese om enheter, personer eller land. Spillet har ingen historie del, bare en enkel erobre hele verden målsetting.
World/history/Lore: 2.5/5

Personlig:

Til tross for en del lave karakterer her, fordi jeg bedømmer spillet ut fra ett moderne ståsted. Er likevel Medieval 1 mitt yndling spill i serien og en av spillene jeg har spilt mest gjennom tidene. Spillets "brettspill" tilnærming gjør det litt mer udødelig enn spillene som kom senere i serien. Og "bare en runde til" aspektet er veldig sterkt. Kampene kan hoppes over om man ønsker det, men til tross for relativt dårlig grafikk, er kampene spennende og engasjerende.
Personlig: 4/5

Totalt: 16.5/30 = 55%
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #13
Interessant. Å dømme et gammelt spill etter dagens standarder er jeg ikke helt med på, dog.:)
Forstår i aller høyeste grad motstanden. Men om man har spilt spillet fra før, trenger man ikke en anmeldelse. Om man ikke har spilt det, har man ikke nostalgi og historie til spillet, og vil dømme spillet ut i fra dagens standard. Alt var ikke bedre før, blant annet grafikk. Og jeg mener en mann bør ta hensyn til det når man skriver en ny anmeldelse av et gammelt spill. I alle fall gjør jeg det når jeg skriver anmeldelser i denne tråden :)
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #15
Wolfenstein: The New Order.
Utgitt 2014
Utvikler: MachineGames
Testet på Ps4 og pc.

Wolfenstein the new order er et rendyrket singel player spill. Historien er satt til 1960 i hovedsak, i en alternativ verden hvor Tyskland vant andre verdenskrig. Spillet er en førstepersons skyter, men hvor stealth er en god mulighet. Spillet balanserer mellom å være blodalvorlig, men tematikk rundt konsentrasjonsleire, tortur og folkemord. Men er også svært karikaturete og tøysete til tider, med en god dose mørk humor. Spillet balanserer på knivseggen til å være for tullete i ett seriøst spill, eller å være for seriøst i ett tullete spill. Men selv om balansegangen er hårfin, faller den aldri utenfor. Mot alle ods fungerer dette svært bra.

Grafikk: Grafikken i Wolfenstein er ganske midt på tre. Man blir aldri blåst av stolen, og er noen steder regelrett kjedelig. Men grafikken er likevel kompetent, nogenlunde pen og se på en del steder. Man oppsøker også mange og varierte steder. Animasjonene er gode.
Grafikk: 3.5 av 5

Lyd:
Om grafikken ikke imponerer så veldig, er derimot lydbilde en annen sak. Våpnene har kraftig og god lyd. Musikken er hard og passer spillet bra. Samtidig som man også kan finne en del plater rundt om i spillet, med tidsriktig musikk fra 60 tallet, men hvor tekstene er noe forandret og på tysk. Stemmeskuespillet er også svært godt. Hovedpersonen selv har bare ett tonefall, døds rolig. Noe som passer karakteren perfekt. Alle Tyskere snakker tysk seg imellom, dette gir autentisitet og er mer enn hva de fleste spill er villig til å gjøre.
Lyd: 5 av 5

Gameplay:

Spillet er en rendyrket FPS, men hvor Stealth kan brukes en god del. Våpenfølelsen er svært god og det er god variasjon på våpnene, selv om man ikke har veldig mange forskjellige våpen til rådighet. Stealth føles som et godt alternativ og er tilfredsstillende å bruke. Wolfenstein går tilbake til ett grunnprinsipp i FPS sjangeren, at helse ikke Regenererer og man må plukke opp helse bringende ting som mat og medisinskrin samt Armor (hva i alle dager heter Armor på norsk igjen :p ) .
Wolf jukser litt, å lar helse regenerere til nærmeste 20%. Man har også mulighet til å lene seg til sidene og over og under hindringer. Dette igjen beviser at spill hvor man "limer" seg inntil dekning er unødvendig, dette funger bedre. Jeg mener Wolfenstein the new order er en FPS i sin reneste form å gjør alt riktig i forhold til gameplay. Det er et punkt her som kanskje er litt kontroversielt og det er AI når man utfører stealth. AI reagerer overhode ikke på lik av fallene lagkamerater, kun om de ser deg direkte på nært holdt, eller at de er direkte vitne til en lagkamerat bli drept på nært holdt. Man kan kanskje si at dette er dårlig AI, men det er kanskje klart at det er ett design valg. Dette gjør at Stealth ikke er så komplisert og lettere å gjennomføre i denne type spill. Men om man synes dette i for stor grad bryter illusjonen blir opp til enhver som spiller. For meg personlig synes jeg det er en styrke at spillet fungerer på denne måten, andre vil kanskje tenke at det trekker ned.
Gameplay: 5 av 5

Teknisk:

Spillet imponerer ikke med sin grafikk, den er funksjonbibel og "pen nok" men på ingen måte revolusjonerende. Det som derimot er imponerende er at spillet kjører på 60 fps også på ps4 og xbox one. Det går også silkemykt på Ultra instillinger på selv medium pc maskinvare. Så det er svært godt optimalisert på alle plattformer. Ellers har jeg ikke opplevd noen bugs.
Teknisk: 3.5 av 5

World/History/Lore

Spillets historie er en "pulp" histore av dimensjoner. Man er den store "dumme" mannen som utfører drap over en lav sko for den "gode" sak. Men spillet protagonist William "B.J." Blazkowicz har blitt en overraskende personlighets dybde han aldri har hatt før. Spillets historie er en god blanding av inglorious bastards og man in the high castle. En tidvis alvorlig historie som aldri tar seg selv seriøst. Historien er ikke spektakulær, men menneskene man møter i spillet har sjel og man bryr seg om flere av de, inkludert B.J selv.
Verdenen i spillet er ikke spektakulær i grafikken. Men tar deg gjennom en god del interessante steder. Men brettene har bare en løs sammenheng og det er bare filmklipp mellom oppdragene som binder dem sammen. Jeg synes personlig man hopper litt vel mye at og frem i tid og rom.
Lore. Spillet er spekket med lydklipp, avisklipp og samtaler man overhører, som gir dypte til verdenen spillet er satt til. Ikke akkurat elder scrolls mengder, men nok til å gi kjøtt på beina til ett spill av denne typen.
World/History/Lore: 3.5/5

Personlig Mening:
Jeg synes Wolfenstein the new order er ett fordømt underholdende spill. Det er svært god skytefølelse og er "gladvold" på sitt beste. Den mørke humoren treffer meg fint, og det har interessante karakterer som gjør den ellers litt tynne historien underholdende. Jeg setter veldig pris på et FPS spill som fokuserer helt og holdent på singel player, da markedet ellers renner over av multiplayer fps. Grafikken er litt svak til moderne spill å være, samt noe... kjedelig level design trekker noe ned å holder spillet litt på avstand fra helt toppkarakter.
Personlig Mening: 4,5

Totalt: 25/30 = 85%
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #17
SUPREME COMMANDER

Supreme commander kom ut i 2007. Dette var den spirituelle oppfølgeren til total annihilation.
Trekk plasteret til dette spillet var gigantiske kamper med hundrehvis av enheter på skjermen samtidig.
Da spillet kom, var det nokså krevende og man skulle ha ett råskinn av en maskin for å spille det på maks grafikk.
Historien var ikke noe å skrive hjem om. Tusenhvis av år frem i tid er menskeheten låst i en evig konflikt, bla bla. Action!
Spillets største trekkplaster i dag er den knakende gode multiplayeren.

Grafikk:
Spillet hadde ganske god frafikk når det kom. Ikke ekepsjonell kanskje, men god. Det kom akkurat sent nok, til å ikke se like dårlig ut som en del av de tidlige 3D stretegi spillene, hvor 2D kanskje hadde vært ett bedre alternativ. Spillet har ett rent og pent grensesnitt som ikke tar altfor mye plass. Modellene og kartene mangler detaljer og ser rett og slett litt kjedelig ut, men aldri direkte dårlig. En del effekter, f.eks atombombe eksplosjoner ser den dag i dag ganske bra ut. Detaljmangelen til tross, når man har 50 fly susende over basen, mens flåtestyrker på titals skip dundrer løs på hverandre og en land hær på hundrehvis av enheter barker sammen er visuelt imponerende, om enn ikke direkte pent.
Grafikk: 3/5

Lyd:
Er det ett sted Supreme commander er middelmådig, er det på lyden. Musikken i spillet er i beste fall forglemmelig. Enhetene lager ikke så mye lyd og til tider kan til og med enkelte lydefekter "drukne" og ikke spilles av i det heletatt. Unntaget er kanskje noen av de store arteleriene som dundrer løs med en tilfredstillende dundring i bassen.
Lyd: 2/5

Gameplay:

Det er her Supreme Commander skiller seg ut og gjør spillet verdt å spille den dag i dag. Mekanisk er det enkelt. Det finnes to typer resurser, Mass og Elektrisitet. Mass kan man i hovedsak få av å bygge drille tårn på spesefikke punkter det er begrenset av på kartet. Men man kan senere bygge dyre fabrikker som kan produsere det hvor som helst. Størm får man av kraftverk. Man har tre typer hovedbygninger, land, vand og luft. Disse kan oppgraderes i tre nivåer for å få mer anvanserte enheter. Samt en rekke forsvar og angrepsbygninger. Det høres enkelt ut, men i Supreme har man nesten en uendelig mulighet til å prøve ut nye strategier. Måten man kan forvalte resursene på er mange og hvordan man bruker enhetene sine er utallige. Man har også spesial enheter som tar svært lang tid å bygge. Ett par eksempler: man har en fabrikk som bygger tanks, man setter opp en rute på hvor disse skal bevege seg når de er ferdig. For å komme over en havstrekkning setter man opp luftransport som helautomatisk plukker opp tanskene og flyr de over havet, hvor tanskene samler seg opp å atuomtatisk følger en rute du selv har satt opp. Man har flystøtte som man kan velge å atuomatisk følge og beskytte luftransporten. En annen strategi jeg liker, er små artileri baser. Man sniker seg i nærheten av fienden, bygger en stelth generator som gjør at fienden ikke kan se deg på radaren, bygger skjold rundt basen og bygger artilieri som bombarderer fiendens baser. Dette er en type spill hvor man pluttselig bare får nye ideer man kan teste ut. Det handler i det store og hele om "grand Strategi" hvor man tenker og styrer stort, men hvor man ikke bruker så mye tid på å detaljstyre hva enhetene gjør i kamp. Spillet har gode og lette måter og "automatiskere" mye av det man gjør. Man kan feks, velge hva bygge enheter skal gjøre LANGT frem i tid.
Gameplay: 5/5

Teknisk:

Grafikken er ikke utrolig imponerende, men derimot spillet skala er. Det at opptill 8 spillere kan ha hundrehvis av enheter hver seg, gjør slagenes skala nesten enestående i størrelse. Jeg har aldri opplevd at det kræsjer og med spillet fult patcha faller aldri noen spillere ut av kampen. Til tider kan små pauser "oppstå", disse var ofte og svært irriterende i tidligere versjoner av spillet, men er i dag sjeldene og lite problematiske.
Teknisk: 3.5/5

World/History/Lore
Spillets singel player historie er svært enkel. Man har tre faksjoner, alle med sin egen historie. Det er helt klart nok her tilå hunderholde en stund og en fin måte å lære seg spillet på. Men hsitorien er svært forglemmelig. Kartene man spilelt på er fra ganske små til Gigantiske. Men de er ikke all verden å se på. Spillets bagrunnsistorie er tynn og gir lite kjøtt på bena til det man driver med.
World/History/Lore: 2/5

Personlig mening

Dette er ikke ett spill man spiller for singel player historien sin del. Men spilelt er han god Skirmish mode, hvor man kan spille multiplayer mot AI, AIen har mange innstillinger og gir alt i fra ingen til svært god motstand. Men supreme commanders styrke ligger helt klart i multiplayer. Selv 10 år etter utgivlese er dette altid ett spill jeg kommer tilbake til om jeg skal spillel multiplayer med venner. Den litt kjedelige estestikken og mange nye ting å lære seg, kan gjøre at spilelt ikke fremstår så fristende for nye spillere. Men setter man seg inn i det, er det ett enestående og unikt strategi spill som jeg anbefaller på det sterkeste
personlig mening: 4/5

Total: 19.5/30 = 62%

Ikke la den noe lave poengsummen avskrekke fra å teste ut en av de beste multiplayer strategi spillene, finnes i dag på Steam.
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #18
Witcher 2

Det var ikke før Witcher 3 at jeg virkelig begynte å elske denne serien. Da witcher 1 kom testet jeg spillet en stund, før jeg la det fra meg og fort glemte det. Da witcher 2 kom, skjedde det samme, testet det litt, la det fra meg. Men da trailerene til Witcher 3 begynte å komme, så jeg konturene av noe som så ut til å kunne bli ett fantastisk spill. Så jeg bestemte meg for å endelig ta meg sammen å spille gjennom de to første spillene i serien. Witcher 1 ble gjennomført akkurat i tide til lanseringen av Witcher 3, så nr 2 ble fint hoppet over. Men nå som Witcher 3 er et gjennomført kapitel, bestemte jeg meg for at tiden var overmoden for Witcher 2.

Witcher 2 tar opp tråden fra det første spillet. Du spiller igjen som Geralt of Rivia, en Witcher av yrke, en profesjonell monster bekjemper. I det første spillet lider man av det klassiske hukommelses tapet, i dette spillet begynner hukommelsen sakte å komme tilbake. Ved historiens start er Geralt blitt en slags personlig livvakt/rådgiver for en konge. Dette går dessverre ikke så bra og Gerald blir beskylt for drapet på kongen. Å slik begynner en reise bestående av politiske intriger, krig og forferdelige utrenskninger. Samt en god del monster utryddelser.

For sikkerhets skyld får jeg understreke at Hele witcher serien er rolle spill. Witcher 2 ble utgikk i 2011 til pc og kom året etter til Xbox 360.

Grafikk
Til å være ett spill fra 2011 imponerer grafikken selv i dag. Spillet har noen virkelig nydelige områder og en del imponerende animasjoner. Spesielt de skogkledde områdene med store mengder fauna er imponerende. Men mens noen animasjoner er imponerende, er det en del halvgjorte og ikke spesielt gode animasjoner ute å går også. Spesielt i samtaler med andre figurer i verdenen, kommer de "dagligdagse" animasjonene til kort. Ansiktsanimasjonene var kanskje gode i 2011, men er en god del bak hva man forventer i dag.
Mens noen av områdene er svært pene å se på, er andre områder langt i fra like pene. Det er med andre ord stor variasjon når det gjelder kvaliteten på grafikken.

Grafikk: 3.5/5

Lyd:
Det er mange av de samme stemme skuespillerne som går igjen i alle de tre spillene, kvaliteten blir også markant bedre for hvert spill. Hovedpersonen Geralt snakker med en monoton stemme blottet for følelser. Mens i witcher 3 evner han å romme ett hav med følelser og utrykk med sin monotone stemme, men også mye på grunn av de gode ansiktsanimasjonene i 3. Men i witcher 2 blir det ganske uttrykksløst. Resten av skuespillerne gjør en litt over middels jobb, noen er nokså gode, andre ikke. Det er ett godt lydbilde i hva som skjer ellers, landsbyer myldrer av folk som snakker, går, jobber osv. I kamp er lyden som det burde være. Musikken er ganske god, men når aldri klassiker stempel.

Lyd: 3/5

Gameplay
Bortsett fra at man ikke velger utseende, kjønn eller navn på personen man spiller, er Witcher 2 ett tradisjonelt rolle spill. Det inneholder ett ganske godt progresjons tre med egenskaper. Man har i hovedsak tre forskjellige oppdrag. Main quests, secondary quests og Witcher contracts. Main quests bringer historien videre, secondary quests er div ting som oppstår underveis og Witcher contracts finner mann på oppslagstavler rundtomkring i verdenen. Witcher contracts er den muligheten man har til å faktisk utføre sitt yrke som witcher. Men til forskjell fra witcher 3 er det ganske begrenset med slike oppdrag i witcher 2. Kampene i witcher to er underholdene og gode. Man kan bruke noe magi, samt sverd kamp. I sverd kamp har man raske og tunge slag, samt muligheten til å blokke og rulle vekk fra motstanderen. Kampene er engasjerende, men det er lite responsene kontroller. Ofte må man trykke mer enn en gang for at noe skal skje, fordi kontrollene rett og slett ikke reagerer. Men kan heller ikke hoppe, og man kan bare klatre over hindre der spillet legger opp til at det er mulig.

Gameplay: 2.5/5

Teknisk:

Spillet kan være svært pent og se på. Men områdene i spillet er knøttsmå. Det er tre kapitler i spillet, hvert kapitel foregår på ett nytt område, men hvert område er svært små. Innenfor hvert område er det også svært mange loadinger. Man kan nesten ikke gå i 30 sekunder før ny bit av området må laste inn. Samme når man går inn i hus osv. Samtidig som grafikken kan være pen, er den ikke det overalt. Ettersom områdene også er så små, så er det ikke slik at det man ser rundt seg nødvendigvis er områder man gå å oppsøke, det er rett og slett "bakgrunns grafikk". Ellers er kontrollene svært uresponsive og unøyaktige.

Teknisk: 2/5

World/history/Lore

Historien i spillet er engasjerende og spennende. Men sideoppdragene i dette spillet er det ikke. Det blir ekstra tydelig på grunn av hvor fantastisk nettopp witcher 3 gjør dette. 1/3 områder man oppsøker i spillet er hva jeg vil beskrive som pent, spennende og ett alright sted å tilbringe tid. De to andre er det ikke. Loren i spillet støtter seg på hva det foregående spillet samt alle bøkene som er skrevet om dette universet og er derfor svært innholdsrik. Samtidig som spillet i stor grad går ut i fra at du kjenner til det meste av dette fra før. Så det er mange personer, steder og hendelser som blir omtalt uten noen videre kontekst.

World/history/Lore: 3.5/5

personlig mening: Jeg må tilstå at det var ett ork å spille gjennom Witcher 2. Historien var det eneste som engasjerte for min del. For det meste løper man på kryss og tvers av bitte små områder å plukker opp ting. Sporadiske kamper som til dels underholder men blir holdt tilbake av tekniske utfordringer. Jeg brukte 26 timer å på fullføre spillet, noe som er helt ekstremt kort til å være ett rollespill. Men det var mer enn nok for min del, å jeg var svært glad når jeg var ferdig. Rett og slett en skuffende opplevelse. Witcher 1 syntes jeg var ett underholdene spill hvor jeg nøt tiden jeg tilbrakte med spillet, selv om også det hadde mange utfordringer. Witcher 3 er kanskje det beste spillet jeg noen gang har spilt og hvordan de klarte å gå fra Witcher 2 til 3 på bare 4 år er for meg helt uforklarlig.

personlig mening: 2/5

Totalt: 16/30 = 53%
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #19
Postet denne i VR tråden også, men den hører like mye hjemme her.

Alien Isolation VR review

Denne anmeldelsen er for det meste også representativ for spillet uten VR. Men punktet Grafikk
er til dels tilpasset VR opplevelsen.

I Alien Isolation spiller du som Amanda Ripley Datter av Ellen Ripley protagonisten i alle Alien Filmene. Amanda er faktisk Canon, men det er ikke sikkert alle har fått det med seg, da hun bare blir nevnt i en ekstra scene i Alien 2 Directors cut som ikke eksisterer i original utgaven. Spillet tar plass 15 år etter Alien 1, Amanda er nå en voksen dame, utdannet ingeniør og jobber også for Weyland-Yutani akkurat som sin mor gjorde. På denne tiden har Ellen vært savnet i 15 år og Amanda blir oppsøkt av en representant fra Weyland som gir henne muligheten til å være med på en ekspedisjon som har potensialet til å finne ut hva som skjedde med hennes mor. Etter en ukjent lang hyperspace tur i nedfryst tilstand ankommer skipet du reiser på til romstasjonen Sevastapol. Etter en liten introduksjonsekvens på skipet starter spillet for alvor når du ankommer Sevastapol. En Alien er løs på stasjonen og stasjonens folketall har sunket som en stein i dagene før din ankomst. Herifra blir det din oppgave å overleve og komme deg av stasjonen.

Spillet ble vist frem i VR i tiden frem mot utgivelse. Dette var på DK1 tiden. Spillet så ut til å skremme vannet av de fleste og folk med vr sett gledet seg. Så ble spillet utgitt og den lovte VR støtten fantes ikke, heldighvis fant man fort ut at VR støtten eksisterte, bare gjemt og kunne modes tilbake. Noe eiere av DK1 og DK2 fikk nyte en stund. Men da CV1 endelig var klar og ble sluppet på markedet var arkitekturen som drev VR hjelmen radikalt forandret og Sega støttet aldri VR til Alien Isolation offesielt og spillet ble derfor aldri oppdatert til å fungere med CV1. Da CV1 ble sluppet ble software siden til Oculus forandret og Alien sluttet å fungere også for eldre VR hjelmer. Spillet som mange omtalte som den ultimate VR opplevelsen virket nå å være utilgjengelig for alle. Men håpet var der selvfølgelig at noen skulle klare å modde tilbake VR funksjonaliteten ganske fort. Men årene gikk og det så ikke ut som det var mulig, eller at noen dyktige nok var interessert i å ta på seg prosjektet. Det tok hele 3 år, men i sommer var det endelig en modder dyktig nok med navnet Nibre. Versjon 1 av moden var ganske... simpel, den rett og slett bare fikk det til å virke. Ett par versjoner senere og VR moden funger 100% som den skal på oculus rift.

Vive suport jobbes på og er i følge modderen nesten helt ferdig.

Grafikk:
Grafikken i Alien Isolation er nydelig, selv uten VR. De har valgt å kjøre den samme grafiske stilen som Alien 1. Det betyr at alt har ett 70 talls preg. Fra klær og frisyrer til datamaskiner og interiør. det ser ut som Alien 1 på absolutt alle måter. Bare ta ett eksempel, i introspeksjonen, når man nærmer seg Sevastapol romstasjonen, når man ser stasjonen på skjermen, så ser den ikke så realistisk ut som mulig, nei den ser ut som en spesial effekt fra 70 tallet. Det ser herlig kult og nostalgisk ut. Men resten av grafikken er utrolig pen og realistisk og se på. Men grafikkmotoren er spesial designet for akkurat å gi ett troverdig og pent interiør, men ekstra vekt på fantastiske lys og røykeffekter. Jeg er dog helt sikker på at motoren aldri kunne ha vist ett pent eksteriør, natur osv. Men til spillets setting, er den helt fantastisk. Det er dog noen grafiske svakheter. Selv om CGI filmene er ganske bra, er menneskene i selve spillet ganske stive. De ser helt greit ut, ikke øverste hylle men helt greit, men animasjonene er ganske stive.

Jeg kan med hånden på hjertet si at Alien Isolation er det peneste spillet jeg noen gang har prøvd i VR. Dette er ett ekte AAA spill som fungerer i VR. Grafikkmotoren er også utrolig optimalisert og man kan kjøre det på ultra innstillinger med ett GTX1070 kort og det går silkemykt. Følelsen av tilstedeværelse er helt ekstrem, er det ett spill som virkelig kan lure hjernen din til å dro du virkelig er der, så er det dette. Følelsen av å gå gjennom mørke korridorer med en Alien som jakter på deg, eller stå å stirre ut av et vindu og se en enorm planet og deler av romstasjonen får det til å føle deg så utrolig liten og ubetydelig, men for en følelse, for en utrolig følelse.
Grafikk: 5/5


Lyd: Lyden i Alien er helt i topp klasse. Stemmeskuespillet til alle karakterer er bra, og særlig hun som spillet Amanda gjør en god jobb. Men det er resten av lyd designet som løfter det til øverste hylle. Man kan høre romstasjonen knirke, folk som skriker av smerte langt vekk. "noe" som krabber rundt i ventilasjonsanlegget, eksplosjoner osv osv. Man kan lukke øynene i Alien Isolation og fremdeles bli skremt vettet av.
Lyd: 5/5

Gameplay:
Her er det punktet i Alien Isolation der er noe uenighet rundt. Andre reviews av spillet varierer fra midt på tre til fantastisk. Og Gameplayet er det momentet man er uenige om. Alien er ett "gjemme seg" spill. Man har noen få våpen til disposisjon, disse kan man bruke til å bekjempe andre mennesker og androider man møter på romstasjonen. Men med faren for at Alienen kan høre deg og dukke opp, så velger man å ikke bruke våpen om man kan unngå det. For Alienen kan nemlig ikke drepes. Den er en ustoppelig fiende som jakter deg konstant gjennom hele spillet. I VR er dette nesten uholdbart. Grafikken er så god og man lever seg 100% inn i det man opplever. Selv for drevne spillere er dette en av de mest nervepirrende opplevelsene du kommer til å oppleve. Ufordelen er at det nok er en for heftig opplevelse for veldig mange. Men å gå gjennom en mørk gang, så plutselig hører du alienen slippe seg ned fra taket like i nærheten, spurte bort til nærmeste skap og gjemme seg. Holde pusten i spenning mens man ser Alienen løpe inn i rommet, se seg rundt og sakte vandre rundt i rommet og lukte etter deg. Det er skummelt, nervepirrende og helt fantastisk.

Men spillet er langt og tidvis utrolig vanskelig. Man kan bli drept til enhver tid, man er aldri trygg, ikke ei menyer eller mens man leser på pc terminaler man finner rundt i spillet. Man kan ikke save når man vil og man kan til og med bli drept mens man saver på terminaler! Og det er tidvis langt mellom terminalene. Spillet kan fort ta mellom 15-17 timer og innen den tid har man antagelig død så mange ganger at man slutter å være redd for Alienen. Det tar litt lenger tid å komme til dette punktet i VR enn det gjør uten, men man kommer dit til slutt. Men mens det i en normal gjennomspilling er ganske kjipt når skrekken blir borte. Er den en lettelse i VR. For opplevelsen er så utrolig mange ganger men intens. Spillet fortsetter å være fantastisk hele veien igjennom i VR, men når skrekken avtar får magen litt ro og man kan begynne å nyte opplevelsen på en litt annen måte.

Ellers har man ett enkelt crafting system. Man kan lage en del ting for å hjelpe deg underveis. Bomber, lydfeller, helsesprøyter og litt annet snadder.

En annen og svært viktig del av spillet, er Alienen. Som tidligere nevnt jakter den deg under hele spillet. Med unntag av ett par tilfeller hvor noen møter er scriptet, er Alienen fri til å gjøre akkurat som den vill. Den har en svært avansert AI. Den lærer etter hvert nye triks og blir mer avansert i hvordan den jakter deg. F.eks om alienen går inn i rommet du gjemmer deg, så kan den titte inn og se du ikke er der for så å gå videre. Andre ganger kan den ta seg en tur inn og gå en runde i rommet før den går ut. Eller han kan ta seg god tid med å sjekke alle kriker og kroker. Noen ganger stormer han i full fart inn og andre ganger kommer han luskende. Noen ganger forlater han rommet for så å storme inn igjen for å se om du har gått ut av hjemmestedet. Alienens Ai er helt uforutsigbar. Dette gjør det vanskelig og spennende. Men en del synes også det blir for frustrerende i lengden. Derfor mener jeg også at Alien bør spilles i litt kortere doser, slik at man ikke går lei. Når man Spiller i VR er som regel kortere doser uansett en god idee og passer i så måte veldig bra.
Gameplay 5/5


Teknisk: Dette er det beste spillet du får i VR når det gjelder grafikk. Det har ett utrolig lyddesign og gameplay. Men spillet har litt stive animasjoner på de andre menneskene man kan møte på romstasjonen. Spillet kræsjer også noen ganger. Noen ganger med en gang når jeg starter spillet, og om Windows velger og starte noen andre programmer i bygrunnen, for eksempel sender en melding på at et program har oppdatert seg, da kræsjer det. Dette er ikke problemer jeg har hatt tidligere og jeg mistenker det er koblet direkte opp mot VR moden.
Teknisk: 3.5/5

VR relaterte innstillinger:
Alien Isolation har absolutt ingen VR relaterte innstillinger, selv om det ligger i fremtidsplanene til modderen. Spillet fungerer likevel perfekt slik det er nå. Men kan være hardt for magen for nye VR spillere.
Vr innstillinger: 1/5

World/Historie og Lore:
Verdenen man befinner seg på i spillet er romstasjonen Sevastapole. Det er en gigantisk romstasjon med mange spennende steder å oppleve. Designen og stilen er tatt direkte ut fra Alien 1 og passer så utrolig godt. Likevel kan man kanskje si at stilen og er litt ensartet og blir litt kjedelig over tid. Men variasjonen er likevel god nok til at det aldri blir noe kjempeproblem. Historien er enkel og grei, men passer likevel så utrolig godt til den etablerte historien at selv stor fans av Alien filmene vil ha problemer med å ikke kunne godta den som Canon. Spillet forteller ingen grandios historie, men er en god historie om skrekk og overlevelse. Loren man kan oppdage underveis er mange audio logs og mails på maskiner som gir ett lite men utvidet bilde av alien universet. Man kan også finne audio logs fra det orginale mannskapet i Alien 1. Så det er en god dose Lore her, men ikke noe som likevel føles veldig bra eller som øker forståelsen av universet i betydelig grad. Derimot er 70 talls designet spillet er laget med så utrolig autentisk og hver meter av romstasjonen forteller sin egen historie og gir mer til Alien loren enn alle mailer og audiologene gjør.
World/History/Lore: 3.5/5


Personlig: Alien Isolation var en av yndlingsspillene mine i 2014. I VR har det blitt en av Yndlingsspillene mine noen sinne. Uten tvil det skummleste spillet jeg har spilt også. I VR er det tidvis nesten uholdbart skummelt. Når Alienen finner meg og dreper meg må jeg som regel lukke øynene, det blir rett og slett for mye. Det skader ikke att Alien 1 er en av mine absolutt favoritt filmer. For meg, er Alien isolation VR det ultimate skrekk spillet.
Personlig: 5/5

Totalt: 28/35


Utrolig bra spill på alle måter og helt utrolig i VR, men trekker en del ned at det foreløpig ikke har noen innstillinger for VR. Men det er tross alt bare en privat laget mod.
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#20
Den anmeldelsen gjør meg så sykt keen på å spille dette spillet! Har det klart på Xboxen, så med surround på kvelden kan det bli rimelig fett. Lurer på om jeg skal hamstre litt øl (reduserer frykten min for skrekk :p), starte spillet og kjøre på en kveld.

Hører det er mange utenom deg som sier spillet er helt rått.

God anmeldelse! (y)
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #23
Uncharted the lost Legacy



Jeg har ett noe ambivalent forhold til Uncharted serien. Da Uncharted først kom ut på ps3 for ca 10 år siden, fant jeg lite jeg likte. Bortsett fra at det var ganske pent. Mange år senere lånte jeg en ps3 fordi The last of us snart kom ut. Men jeg fikk også låne Uncharted 1-3. Jeg spilte gjennom det første spillet i serien og kom halveis i nr to. Selv om særlig spill 2 har fått svært mye god omtale, var jeg ikke overbegeistret. Det jeg liker dårligst med serien en action delen og spesielt våpenfølelsen. Alle fiendene er "bullet sponges". Våpnene og lydene til våpene kjennes alle feil og lite tilfrestillende. Likevel er grafikken i Uncharted 2 ganske så utrolig og selve eventyret man reiser ut på er en underholdende opplevelse.

Da jeg anskaffet meg en ps4, ble det (av en eller annen grunn jeg ikke helt forstår selv) innkjøp av Uncharted 1-3 remastered. Uforandret inntrykk av nr 1. Men spill nummer to av en mye bedre opplevelse denne gangen. 60 fps, en del forandringer i skyte følelsen på våpnene (de har gjenskapt mekanikkene i uncharted 3 i remastered utgaven av 2). Jeg satt til slutt igjen med en ganske god opplevelse når rulleteksten kom. Spill 3 i serien var en nedtur fra 2.

Så kom uncharted 4. Det er absolutt ingen tvil om at naughty dog (utvikleren) hadde lært mye fra utviklingen av The last of us. For det første var både nærkamp uten våpen og selve våpenfølelsen betraktelig bedre. For det andre var dette et mye roligere spill, hvor det var større fokus på utforskning, klatring og formidling av historie. Fansen av uncharted 1-3 ble delt i sitt syn på uncharted 4. Noen likte det ikke, pga sitt roligere fokus. Men andre igjen elsket det. Nesten litt mot min egen vilje, endte jeg opp med en av mine beste spill opplevelser dette tiåret.

Men denne anmeldelsen handler om Uncharted The lost Legacy. Spillet begynte som en DLC til Uncharted 4, men vokste så i omfang at det ble ett sandalene spill. Hovedpersonene er Chloe og Nadine. Chloe var en sentral figur i spill nr 2, og Nadine var en av hovedskurkene i Uncharted 4. Men denne gangen slår de seg sammen midt i starten av en borgerkrig i India, for å finne den myte omspunnede "tusk of Ganesh".

Grafikk:
Som i alle Uncharted spill er grafikken av ypperste klasse. Grafikken er så til de grader pen at man har problemer med å forstå at ps4 (vanlig) klarer å kjøre det. Områdene går fra bylandskap til den indiske jungelen og gamle templer. Områdene er vakre å se på og spennende å utforske. Likevel merker man at dette i utgangspunktet ikke var ment som et helt spill. Områdene er ikke så varierte og man befinner seg nesten utelukkende i de samme jungelomgivelsene. Samtidig er ikke de områdene man er i, like spennende som i Uncharted 4. Jungelområdene ligner også veldig på områdene fra uncharted 4, og de har nok spart tid på ikke måtte skape alle objektene, teksturer og lignende fra bunnen av. I tillegg opplevde jeg noen grafiske "bugs" underveis.
Grafikk: 4,5 / 5



Lyd:
Lyden i spillet er solid. Stemmeskuespillet er solid og ikke noe å utsette på. Gode lydeffekter fra omgivelsene, kamper, osv. Våpenlyden har dog alltid vært av det slappere slaget i serien og ikke noe untag her. Fiendene man møter i spillet er alle Indiere, men de snakker engelsk seg imellom, med en påtatt karikaturisk engelsk. Her hadde det vært bedre om de snakket indisk med undertekst. En ting de tidligere spillene har hatt er ganske god musikk, noe jeg føler mangler i denne tittelen.
Lyd: 3/5

Gameplay:
Gameplayet i serien går ut på, utforske områder, kjøre litt bil hit og dit, klatring, kamp og gåteløsing. Spillet fikk en ganske god Stelth mulighet i Uncharted 4, det er videreført her. Det er nesten nødvendig å ta ut så mange fiender som mulig uten å bli oppdaget, for når man først blir oppdaget er kampene ganske brutalt vanskelige (på medium vanskelighetsgrad). Jeg føler likevel kampene bare fungerer litt over middels. Utforsking og klaring i fjell og ruiner er fremdeles veldig gøy om ikke så utfordrende, men kjenner nesten det kiler litt i magen når man svinger seg over stup og utfører livsfarlige hopp. Utforsking og gåteløsing er underholdende. Gåtene er aldri veldig vanskelig men nok til at man får litt godfølelse når man får det til. Mens Uncharted 4 nok hadde større fokus på historieformidling og rolige områder med sporadisk kamp, er Lost Legacy mer 50/50 når det gjelder kamp og utforsking. Dette er i mine øyne ikke en fordel, da kampene ikke er høydepunktene for min del.
Gameplay: 4/5

Teknisk:
Teknologien som ligger i bunn, er ganske utrolig. Utrolig bra grafikk og Motion capture. Dog var det enkelte grafikk bugs underveis. Ett par ganger litt større objekter forsvant foran øynene mine for så å dukke opp igjen. Mens Uncharted 4 "tilsynelatende" hadde store områder, var det i realiteten en gangske så trang koridor man egentlig beveget seg gjennom. Spillet kjørte med en svært stabil 30 fps som kjentes god hele veien. Lost Legacy på den annen side lar oss utforske seriens største uteområde. Dette er i ett av spillets 9 kapitler. Dette er også det lengste kapitlet og man kan bruke en 2-3 timer her før man beveger seg videre. Her kan man fritt kjøre mellom flere steder og utforske områdene. Men dette kommer med en pris, fps faller godt under 30, jeg mistenker at den ligger nærmere 20 enn 30 det meste av tiden. Dette merkes godt å kontrollene kjennes trege og uresponsive mye av tiden. Heldigvis når man forlater dette området kjører spillet med en helt stabil 30 fps resten av tiden.
teknisk: 4/5

World History og Lore.
Verdenen man utforsker, junglene i India er pene, spennende og interessange. Men hvor man i resten av serien besøker mange steder og land i løpet av hvert spill, befinner man seg i dette spillet ene og alene i denne jungelen. Bortsett fra det første kapittelet som er i en storby. Historien er litt tynn, men det er en godt samspill mellom de to hovedpersonene og mange interesange samtaler. Dog er de langt i fra like spennende som Natan Drake fra de forrige spillene. Selv om man uforsker mange gamle ruiner, er det lite Lore å finne i spillet, bortsett fra noen samtaler som omhandler litt av det som har skjedd i forgående spill. Ingen spennende ruiner med gamle manuskripter å lese, ingen informasjon å finne som belyser historien og verdenen utover det som blir sakt eller det man ser.
W/H/L: 3.5



Personlig mening: Jeg hadde større forventinger til spillet. Etter det fantastiske Uncharted 4, så jeg for meg at jeg kom til å like dette spillet enda bedre. Men det ble litt for kjedelig, uinteresant og skillte seg lite ut fra forgående titler. Men jeg hadde det likevel tidvis veldig morsomt og spillet bør absolutt oppleves av fans av serien. Dog anbefaler jeg ingen nye til serien å starte her.
personlig mening: 3/5

Totalt: 21/30
 

kaieivindm

Moderator
Medlem
#24
Godt sammendrag.

Naughty Dogs er fantastiske utviklere, synd de er bare til SONY verdenen. Men klart, disse spillene er mye av det som trekker folk til PS.

Blir meget spent å se hva de gjør videre med TLOU2, men grafiske mirakler blir det.

Serien står fortsatt på nummer 1 for min del når jeg klarer å kjøpe PS4 Pro.
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #25
På tide å skrive noe her igjen :)

Gothic 2 . Fra 2002.

Gothic 2 er en direkte oppfølger til Gothic 1, historien begynner nesten umiddelbart etter slutten på det første spillet.
Gothic spillene er rolle spill, satt til ganske små men helt åpne verdener. I det første spillet var du en fange, som havner i en fengsels koloni.
Kolonien er omringet av en magisk barriere, hvor det er umulig å slippe ut av. Eller er det? Gothic 2 gjør alt Gothic 1 gjorde, bare bedre.
Du har sluppet ut av fengselet, men befinner det nå på en øy, som er under beleiring av Orcer.

I dette spillet har du ikke noe navn, du er så uviktig at når du forsøker å introdusere deg, så er det ingen som gidder høre på deg og avbryter deg med en gang.
Når du starter spillet får du beskjed av en trollmann om å finne en amulett, han ber deg rusle ned i den nærliggende byen for å hente den.
Det å komme seg inn i byen er den første utfordringen og kan løses på mange måter. Vel inne i byen får du raskt beskjed om at du ikke har tillatelse til å bevege deg
opp i det øverste distriktet hvor Paladinene har sitt hovedkvarter. Bare innbyggere av byen har tillatelse til det. For å bli en Citizen må man få seg et yrke av en mester
som vil ta deg inn som lærling, for å bli lærling må alle mestrene godkjenne deg. Og slik begynner en svært lang og spennende reise.

screenshot_1024_768_3954H6S.jpg


Grafikk: Spillet hadde på mange måter en banebrytende grafikk da det kom, spesielt synsrekkevidden var svært lang. I dag tar man det for gitt at man kan se "uendelig langt", i 2002 var
fremdeles en tid hvor "tåke" alltid var i nærheten. Men Gothic 2 flyttet grensen for hvor langt man kunne se til en da imponerende rekkevidde. For øvrig var grafikken ikke helt oppe
blant de teknisk beste spillene på markedet, men holdt likevel en høy standard og spesielt områdene og verdenen var svært spennende, variert og en fryd for øyet å utforske.
Spillet har ikke eldes spesielt bra når det gjelder det grafiske, men områdene og verdenen er like spennende i dag,

2.5/5

Lyd: Spillet har et svært godt lydspor, men stemningsfull og god musikk som virkelig er med på å sette stemningen. I naturen hører man dyr, fugler, vann og lignende. I Byen går
menneskene rundt å har samtaler med hverandre og man føler virkelig at byene er levende med liv. Stemmeskuespillet er derimot ganske interessant. Jevnt over holder det en
grei kvalitet, men det er ikke fryktelig mange stemmeskuespillere.... å det merker man.

4/5

Gameplay: Det er her Gohtic 2 virkelig skinner. Gothic 2 er rett og slett morsomt. Kontrollene oppleves i starten som litt stive og rare. Kampene som vanskelige, mye på grunn av kontrollene.
Men etter hvert får man dreisen på det. I kamp kan man bruke pil og bue eller sverd. Man kan da blokke, eller svinge sverdet i forskjellie rettninger. Man føler virkelig at man fekter. Å det
funger faktisk veldig bra når man blir vandt til det. Man går opp i XP av å slåss og gjennomføre oppdrag. Når man går opp i Level skjer det.... Ingen ting. Men man får Learning Points. Disse
kan man ikke automatisk bruke. Man må finne mennesker som er villige til å lære deg opp i styrke, Dexterity, forskjellige kamp disipliner osv. I gothic 2 er det svært få rustninger man får.
Men når man først får tak i en ny rustning er det en enormt tilfredsstillende følelse.

Man må etter hvert ta stilling til hvilken grupper på øya man vil alliere seg med. Byens vakt stryke som etter hvert gjør deg til en Paladin, en magiker faksjon som holder til i en stor kirke, eller de lovløse leiesoldatene.
Hvilken gruppe man velger, har en betydning for historien og for hvordan utstyr man får tilgang til.

5/5

screenshot_1600_1200_OD77LKY.jpg


Teknisk:

Teknisk er spillet stabilt og har ikke noe særlig bugs. grafikken er etter dagens standard ganske simpel. Grafikkmotoren var dårlig optimalisert og ingen maskiner kunne kjøre spillet helt rent når det kom.
På en moderne maskin går det derimot ganske knirkefritt. Finnes også mange mods som gjør grafikken mye bedre.

2.5/5

World/history/Lore

Historien i Gothic 2 er ikke fryktelig mye å skrive hjem om. Men verdenen er så utrolig fin, pen, spennende og ikke minst føles den bebodd. Øya er ikke fryktelig stor, men hver kvadrat meter er brukt fornuftig og man kan fint bruke 50 timer å finne nye ting hele tiden.

4/5

24_1.jpg


Personlig mening:

Gothic 2 er en av de beste spillene jeg noen gang har spilt. På grunn av at jeg alltid anmelder spill ut i fra en moderne standar, så får gamle spill ofte en ufortjent lav karakter. Så jeg ber alle merke seg hva jeg skriver under hvert punkt.
Dette er et utrolig bra spill, for de som setter seg ned å faktisk gir det en sjanse. Det er ikke uten grunn at Gothic 2 finnes på de fleste lister over tidenes beste RPG'er.
For meg er gothic 2 uten tvil

5/5

Totalt: 23/30
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #26
@kaieivindm . Skulle ikke prøvd å skrevet en Shadow of the tomb raider anmeldelse du da? Jeg er spent på ditt inntrykk kontra mitt npr jeg enhetlig blir ferdig ;)
 

GrinderX9

Moderator
Promotør
Medlem
Trådstarter #28
Shadow of the Tomb Raider

Shadow of the tomb raider er det tredje spillet i reeboot serien til Tomb Raider.
Det er et action adventure spill litt i samme gate som Uncharted serien.
Spillet er en blanding av action, klatre utfordringer og gåteløsning.
De to første spillene i serien lente seg nok mer mot action, mens i Shadow er det en del mer fokus på gåteløsning enn i de to første spillene. I forkant av lansering ble vi lovet det til nå mørkeste og dystreste tomb raider spillet så langt. Så hvordan er Shadow og hvordan er det sammenlignet med de forgående spillene Tomb Raider (2013) og Rise of the tomb Raider (2015)?

PS. som vanlig er jeg for lat til å ta mine egne bilder. Alle bildene har jeg stjålet fra google. Så sorry til den som har tatt bildene i utgangspunktet.

Grafikk.

shadow-of-the-tomb-raider-croft-edition-wallpaper-1.jpg


Shadow of the tomb Raider er et pent spill, det er det ingen tvil om. tidvis er det til og med en av de peneste spillene jeg noen gang har spilt. Problemet er at grafikk kvaliteten gjennom spillet er noe ujevn. Shadow finner sted ene og alene i Jungel landskap. Grafikk motoren er imponerende og evner og lage noen virkelig imponerende skuer. Men mye av jungel områdene er rett og slett litt kjedelige, mangler detaljer i grafikken og NPC'er man møter på er av overaskende dårlig kvalitet.
De pre rendra "in engine" filmsekvensene er av svært høy kvalitet, men de er det ikke så mange av. "in game" film sekvensene er av en god del dårligere kvalitet og det er de vi ser flest av i løpet av spillet. Lara, som er personen man styrer gjennom spillet er pent laget og holder høy kvalitet, unntagen av ansiktet, som av en eller annen grunn ser dårligere ut enn de tidligere ansiktene i serien. Noe som er veldig merkbart når man hopper inn i en "in game" filmsekvens hvor detaljnivået skyter i været.
Men selv om jeg ikke er spesielt imponert over en del av områdene i spillet, er det andre områder igjen som er helt innsides pene. Da spesielt Utfordrings kamrene. Her er detaljnivået utrolig høyt og grafikken kan ikke beskrives som noe annet enn svært pent. Det er ingen tvil om at grafikk motoren er i stand til å lage grafikk i topp klasse.
Samlet sett gir jeg grafikken 4,5 av 5

Lyd.
Stemningsfull musikk, som virkelig setter i gang på de rette stedene. Stemmeskuespilleren til Lara som har vært den samme også i de to forgående spillene har altid gjort en utmerket jobb. Suporting cast gjør en litt blandet jobb. Alle de "viktige" personene gjør det bra, men noen av NPC samtalene man har er på grensen til altterlig dårlig. Jungel lyder og fauna har et godt og fint lydbilde. Andre lyder som eksplosjoner og andre effekter er bra. Men igjen som i de tidligere spillene er våpen lydene latterlig dårlige på hagle og maskingevær, mens pistol høres bra ut.
Akkurat som med grafikken er lydbilde noe ujevnt, men de gode sidene er mange og de dårlige sidene er få og ikke så viktige.
Lyd: 4 av 5

shadow-of-the-tomb-raider-croft-edition-wallpaper-2.jpg


Gameplay.
Tomb raider 2013 syntes jeg hadde et perfekt gameplay, mens rise synes jeg hadde for stort fokus på å samle loot og crafte ting, som tok vekk fokus fra gameplayet. Shadow synes jeg finner en bedre balanse. Det er spennende å utforske områder og finne nyttige ting. Man har flere muligheter i Stelth og ellers er kampene stort sett som før. Derimot har Shadow mye større fokus på gåteløsning og har mange mange flere utfordrings kamere. Dette er et noe fansen har ønsket seg etter de to forige spillene og utviklerne har lyttet. Jeg derimot syntes det ble litt mye av det gode og man kunne ikke spille lenge før man snublet over enda ett utfordings kamer. Jeg syntes også at hit detection på fiendene var mer unøyaktig enn i de forgående spillene. Men alle utfordrings kamerene er likevel godt utformet og byr på nye og spennende utfordringer hver gang.
Alt i alt har også Shadow et veldig godt gameplay, men følte det ble en noe ujevn flyt i spillet
Gameplay: 4 av 5

Teknisk.
Jeg møtte på veldig få bugs i løpet av spillet og ingen chrash to desktop. Grafikk motoren er også imponerende og i stand til å lage svært vakker grafikk. Men man merker også at motoren begynner å dra på årene og et problem som har vært med helt siden tomb raider 2013 er at motoren sliter veldig med store områder. Selv på kraftige pc'er kan man merke stor nedgang i FPS i "hub" områdene. Shadow skryter av det største "hub" området så langt i serien, en ganske imonerede stor by. Som desverre er litt kjedelig å se på og ikke så gøy å navigere i, her skal man også ha veldig kraftig pc for at ytelsen ikke skal gå under 60 fps.
En annen ting er at Laras bevegelser er akkurat de samme som i 2013. I 2013 var det imponerende, i 2015 merket man godt at spill som uncharted hadde en god del mer nøyaktige og bedre animasjoner og i shadow vil jeg si at dette ikke lenger er bevegelser og animasjoner av topp klasse. Virker som koden er veldig lite foradnret på dette punktet i forhold til tidligere spill.
Teknisk: 4 av 5

World history lore.
Tomb Raider 2013 hadde en veldig kul verden. En stor øy, hvor bygninger fra en rekke svilisasjoner og kulturer, fra forskjellige tidsepoker var spredd utover øya. I tilegg var det alt fra strand områder, jungel, skoger og høye fjell på øya. Som gjorde at selv om hele spillet avr på en øy var det stor variasjon på områdene man beveget seg i.
I rise hadde man et kort område i Syria, som var meget pent og spennende. Så gikk ferden til Sibir og resten av spillet var i samme Isøde område. Som i mine øyne var en skuffelse i forhold til 2013.
I shadow er man i hele spillet i sør amerikansk jungel. Hele spillet har følgende områder: Jungel, ett par små landsbyer, og en stor Inka by. Mange spennende og varierte utfordrings kamre. Men i det store og det hele er variasjonen enda dårligere enn Rise of the tomb raider. Lite variasjon til tross, så er det absolutt en god del veldig spennende og interesange lokasjoner.
Lore i tomb raider spillene er ganske bra. Hauger og lass av loger man kan finne og få opplest i spillet. Man utforsker jo ruiner og leter etter gjemte skatter, så men ser "historie" rundt seg hvor enn man går.
Men hovedhistorien i spillet er ikke all verden å skrive hjem om. Vi ble lovet det mørkeste og dystreste spillet i serien så langt. Jeg tror utviklerne må ha veldig kort hukommelse, eller tror at spillerene har det. For tomb raider 2013 knuser de to neste spillene hva mørkt og dystert gjelder. For det første er 2013 et mye voldeligere og blodigere spill, som nesten kunne ha vært en skrekk film, men alle sine makabre scener.
Shadow gjør et forsøk på å fortelle en mørk historie, ved at Lara uten å mene det setter i gang selveste undergangen, og fororsaker mange uskyldiges liv. Men dette følges opp på en veldig dårlig måte, et par tafatte samtaler med følgesvennen Johna. Som har fulgt henne gjennom 3 spill, likevel er det mest spennende med denne karakteren at han skifter Rase mellom alle de tre spillene.
Lara har litt dårlig samvitighet og stoler ikke helt på seg selv, men det gjør Johna, så da er det jo greit. Ellers blir man egentlig ikke noe bedre kjent med hverken Johna eller hovedpersonen selv lara. I løpet av spillet blander man seg inn i noen politiske intriger og historien på slutten tar seg helt klart litt opp. Men den handler overhode ikke om Lara og man begynner virkelig å lure litt på hva og hvorfor man holder på med det man gjør.
World/history/lore: 3 av 5

shadow-of-the-tomb-raider-croft-edition-wallpaper-5.jpg


Personlig mening.
Er Shadow of the tomb raider et dårlig spill? absolutt ikke. Det eneste kjipe er at hvert spill i serien har blitt bitte litt dårligere for hverdt spill. Shadow er likevel et imponerende spill som er både underholdende og morsomt og har noen genuint tøffe øyblikk. Jeg liker fokuset på mer gåteløsning og det roligere tempoet i spillet, jeg trodde i alle fall jeg gjorde det. Men etterhvert syntes jeg at dempoet og flyten i spillet rett og slett ble stykket opp for mye. På den annen side er jo alle disse utfordrings kamrene valgfrie...
Jeg liker også at dette er en triologi som henger godt sammen. Og er en fryd å spille etterhverandre. Det er bare så kjedelig at man ikke har klart å snekre sammen en virkelig spennende og god historie underveis som strekker seg over alle spillene.
Hver gang jeg spilte shadow koste jeg meg. Men likevel var det altid litt vanskelig å starte igjen etter en økt, det var liksom ikke noe som virkelig sugde meg tilbake.
Personlig mening: 4 av 5
Totalt: 23,5/30
 
Topp Bunn